Konvolutter er i posthistorisk sammenheng et moderne fenomen. Fram til 1845 ble alt av konvolutter lagd for hånd; det året fikk Edwin Hill (storebror til Sir Rowland Hill som er kreditert med oppfinnelsen av frimerket) og Warren De la Rue (sønn av Thomas De la Rue, produsenter av klassiske britiske frimerker, bl. a.) innrømmet patent for en maskin som brettet papir til konvolutter. Maskinell påføring av lim skulle det gå enda en 50 års tid før ble vanlig.

Før frimerkene kom, og i årene som fulgte, var det normale å brette brevarket til et rektangel og forsegle forsendelsen med lakk på baksiden. I sjeldne tilfeller ble brevene brettet i triangler. Dette kalles almuebrev, og var i Norge en symbolsk gest for underdanighet. Hvis du satt skikkelig hardt i det og skyldte noen penger, men kunne ikke betale, eller søkte desperat etter jobb eller støtte, kunne du brette brevet i trekant og håpe på godt vær.

Filatelisten Halvor John Schou, som satt på arkivet med korrespondanse fra Hjula Væveri, på et tidspunkt Norges største industribedrift, skrev i Nordisk Filatelistisk Tidsskrift Nr 9 Vol 33 1926 s206 at etter 1876 «gjorde anvendelsen av konvolutter sig mere gjældende». Vi bør derfor kunne regne innføringen av øre-valør i 1877 som starten på normal bruk av konvolutter til handelskorrespondanse.

For info om dagens konvoluttstørrelser, se artikkel i Wikipedia.