Røde merker

Røde merker er sekkebegrep på frimerker med valør som løser UPU-satsen for internasjonalt postkort. I Norge løser samme portosats også enkelvektig innenlandsbrev.

Det første norske røde merket med dobbel bildestørrelse var jubileumsfrimerket i 1914, her stemplet på selveste nasjonaldagen.

Frimerkesamlere benytter hovedsaklig uttrykket for å navngi frimerker som man samler stempler på fordi røde merker giveligvis er rimeligere enn andre merker siden det dreier seg om vanlig innenlandsporto — altså frimerker for den mest brukte postforsendelsestypen. I klassisk betydning begynner perioden med røde merker ved introduksjonen av posthornmerkene i 1872, men fortsetter å løpe til langt opp i moderne tid.

NK18 3 Skilling posthorn ble tatt i bruk i 1872 og er det første rødfargede røde merket.

Siden ikke alt ved frimerkesamling er rett-fram, regner enkelte også de blå frimerkene fra 1854 tom 1871 som røde merker fordi de dekket innenlandsporto. Disse må ikke forveksles med Blåmerker.

Gule merker er visuelt sett bedre egnet enn røde for å samle stempler, men faller gjennom på grunn av mindre tilgjengelighet og dyrere som massevare generelt.

10-øres posthorn med stolpeskrift er det tradisjonelle merket for enrings, torings og hullstempler. Her med treringsstempel utsendt på nytt fra midten av 1880-tallet.

Revisions

Stikkord:, , ,

Et svar til “Røde merker”

  1. Arvid Løhre februar 7, 2010 at 1:37 pm #

    I motsetning til det mange tror, er rødmerker ikke opprinnelig bestemt for innenriks brevporto, men for postkort internasjonalt. Dette kommer til uttrykk i Ekspedisjonsreglement for Verdenspostkonvensjonen, (UPU-bestemmelse), vedtatt på nytt så sent som ved konvensjonen i Paris 5. juli 1947, mens tilsvarende bestemmelser har vært med fra begynnelsen:

    Artikkel 106
    Frimerker og frankeringsavtrykk.
    1. De frimerker som motsvarer foreningens grunnportobeløp eller deres ekvivalenter i hvert lands mynt, trykkes i følgende farger:
    i blått — frimerket som motsvarer portoen for et enkeltvektig alminnelig brev;
    i rødt — frimerket som motsvarer portoen for et alminnelig brevkort;
    i grønt — frimerker som motsvarer portoen for første vektsats for en alminnelig trykksaksending.

    Ved konvensjonen i 1952 ble disse bestemmelsene sløyfet, men det ble likevel lagt til grunn for fargevalget på norske frimerker til langt ut på 1970- og 1980-tallet. Folk var vant til at det var rødmerker innenlands og blåmerker til utlandet, og grønt – det var postkort innenlands (skjønt det passet ikke hele tiden). Og det var greit for postfolk som raskt kunne sjekke portoen på sendingene. Men alt dette var som nevnt ikke den historiske årsaken til at disse fargene ble brukt slik.

Legg igjen en kommentar