Boka Norske innenrikske portotakster & gebyrer 1877-1995 er utarbeidet av brødrene Erling Johan og Kristian Aune. Den er et viktig redskap for forståelsen av posthistoriske innslag i samlinger, herunder hjemstedssamlinger. Du kommer ikke utenom. Punktum.
Bygdeporto ble innført i 1888. Det var en redusert portosats for kort og brev som ikke skulle ombæres. Portosatsen for bygdebrev var 2 øre. Enkelte steder har man øyensynlig praktisert 1 øre for bygdekort, men dette var aldri sanksjonert sentralt. Til portosatsens innføring ble det utrangerte brune 12-øres posthornmerket overtrykt «2 Øre» slik at vi Les mer…
Suppleringsvalør (s) er frimerker med frankeringsverdi som i første rekke er tenkt brukt i kombinasjon med andre frimerker for å fylle forekommende, noen ganger odde, portosatser. Det erketypiske suppleringsvalør-merket i norsk posthistorie er 1-øres merker; posthornfrimerker eller portomerke. Disse løste aldri en egen portosats (selv om 1-øres bygdeporto forekommer, ureglementært). Tilsvarende finnes våre tiders 0,50 Les mer…
Røde merker er sekkebegrep på frimerker med valør som løser UPU-satsen for internasjonalt postkort. I Norge løser samme portosats også enkelvektig innenlandsbrev. Frimerkesamlere benytter hovedsaklig uttrykket for å navngi frimerker som man samler stempler på fordi røde merker giveligvis er rimeligere enn andre merker siden det dreier seg om vanlig innenlandsporto — altså frimerker for Les mer…
Blåmerker er sekkebegrep på frimerker med valør som løser UPU-satsen for enkelvektig utenlandsbrev. Uttrykket brukes mest av frimerkesamlere, kfr røde merker, og i første rekke om merker utgitt etter 1913 og uten det klassiske posthornmotivet. Det første egentlige blåmerket er således NK116 20 øre Eidsvoldsjubileet i «dobbel merkestørrelse» og merkbart lavere opplag enn de andre Les mer…